I Aftenposten 21. januar taler Kjetil Lismoen mot en kulturboikott av Israel og sier: «…kulturboikott mot Israel blir særlig meningsløs når det gjelder filmen. For nettopp innen israelsk film foregår det en kritisk utforskning av egen identitet, som i snart kinoaktuelle Vals med Bashir.»

En kulturboikott behøver ikke å svekke denne kritiske utforskningen, noe jeg skal komme tilbake til. Når det gjelder Vals med Bashir (vist i Oslo på Film fra Sør i fjor høst), er den israelske forfatteren og journalisten Uri Avnery foreløpig lite imponert over effekten. På nettsidene til den israelske fredsbevegelsen Gush Shalom skriver han:

«Mens drapene og ødeleggelsene i Gaza var på sitt mest intense, hendte det noe i det fjerne Amerika som var og ikke var forbundet med krigen. Den israelske filmen Vals med Bashir vant en prestisjefylt pris. Stolte og glade rapporterte våre medier om det, men klarte omhyggelig å fortie filmens tema. Det er i seg selv et interessant fenomen … Denne glitrende filmen handler om et av de mørkeste kapitlene i vår historie: massakrene i Sabra og Shatila.»

I 1982 massakrerte libanesisk milits i ly av den israelske hæren et omstridt antall (460-3500) sivile palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila.

Avnery fortsetter:

«Under prisutdelingen benyttet ikke filmskaperen muligheten til å protestere mot hendelsene i Gaza. Det er vanskelig å si hvor mange kvinner og barn som ble drept mens den foregikk. Men det er klart at massakrene i Gaza er verre enn hendelsene i 1982, som fikk 400 000 israelere til spontant å innta Tel Avivs gater i protest. Denne gangen talte man bare 10 000 protesterende.»

I 1982 fant en israelsk kommisjon daværende forsvarsminister Ariel Sharon indirekte ansvarlig for massakrene. I 2001 ble han valgt til statsminister. Til dags dato har vårt kulturelle samarbeid med Israel blomstret. Det samme har de kriminelle bosettingene, piggtrådmurene, kontrollpostene, fangetorturen og drapene på sivile. 12. januar skrev New York Times at undersøkelser viste at nesten 90 prosent av israelerne støttet krigen mot Gaza (det vites ikke om palestinske israelere var blant de spurte). Noen forståsegpåere har ment at krigen også var valgflesk. Hva forteller det om Israel at landets ledere mener de må massakrere hundrevis av utsultede palestinere for å bli valgt?

Lismoen skriver at den kritiske utforskningen innen israelsk film har pågått i 10-15 år, og mener derfor at kulturell boikott vil virke mot sin hensikt. Men heller ikke denne 10-15 år lange utforskningen har gjort noe merkbart med Israels voksende råskap. Som den israelske journalisten Gideon Levy har sagt: «Det er ikke lett å be verden om å boikotte landet ditt … Men bortsett fra noen få beskjedne grupper, er det ingen protest i Israel, ingen virkelig mobilisering … Når vestlige regjeringer i praksis støtter okkupasjonen, må sivile organisasjoner trå til… Når en forening britiske akademikere boikotter israelske kolleger som ikke engang vil gå åpent ut mot okkupasjonen, burde vi være glad til. Hver gruppe på sitt område, og kanskje en dag vil det inkludere reiselivsrepresentanter, forretningsfolk, kunstnere og idrettsutøvere. Hvis alle disse boikottet Israel, ville israelere kanskje forstå, om så på den harde måten, at okkupasjonen har en pris, både for lommeboka og omdømmet deres.» (Haaretz 4. juni 2006)

Jeg mener at en kulturboikott ikke bør ramme israelske filmselskaper eller andre institusjoner som jobber aktivt mot den hardhendte okkupasjonen av Palestina. Har et selskap ikke tatt stilling til slike blodige fakta på bakken, vil en boikott kunne sette et betimelig søkelys på dem. Som Gideon Levy også sier: «Okkupasjonen er ikke bare en sak for regjeringen, det militære og sikkerhetsstyrkene. Alt er smittet … Journalistene som ikke rapporterer, de tause forfatterne og kunstnerne, arkitektene og ingeniørene som bidrar til okkupasjonen – til bosettingene og muren …»

Vestlige ledere kommer neppe på egen hånd til å slutte å lefle med Israel. I Dag og Tid 22. januar tok Norman Finkelstein deres holdning på kornet: «Midt under massakren i Gaza reiste europeiske statsledere til Midtøsten for å mekle. De snakket med Ehud Olmert uten offentlig å kritisere det Israel gjorde. De snakket med Hosni Mubarak i Egypt – om hva?

Jo, om hvordan man kan stagge våpensmuglinga til Hamas. Å stagge drepingen av palestinske barn var ikke prioritert. Det viktige var å gjøre Gaza enda mer forsvarsløst. Er de ikke fornøyde med at drapsraten er hundre palestinere for hver israeler? Vil de at raten skal være tusen til én? Hvor ellers i verden vil drap og undertrykking få slik støtte?»

Israelske ledere snur først når de taper stemmer på å la være. En kulturboikott er et sivilt press som kan forplante seg oppover. Sivilt press bidro i høy grad til å avvikle forbrytelser som slaveriet og Vietnamkrigen.

Mange mener samarbeid er det eneste saliggjørende. Men under sitt 60 år lange samarbeid med Vesten har Israel stadig overskredet grensene for sivilisert fremferd. Boikott er konfrontasjon, en ærligere form for kommunikasjon. Da Naomi Klein skiftet til et israelsk bokforlag som bekjemper okkupasjonen, erfarte hun at prosessen krevde dusinvis av telefonsamtaler, e-poster og annen kommunikasjon fra Tel Aviv til Ramallah, til Paris, til Toronto, til Gaza by. «Mitt poeng er at så snart man iverksetter boikott, vokser dialogen,» skriver hun (The Guardian 10. januar).

Mer enn 50 organisasjoner fra det palestinske samfunnet har sluttet seg til den palestinske kampanjen for akademisk og kulturell boikott av Israel. En kulturell boikott er derfor også et håndslag til den palestinske ikke-voldelige motstandskampen, som med det internasjonale samfunnet i ryggen kan bli slagkraftig.

Med all respekt for den kritiske utforskningen av nasjonal identitet innen israelsk film – en rettferdig fred krever mer.

Vals med Bashir har norgespremiere fredag 20. februar. Åpent debattmøte om kulturell og akademisk boikott av staten Israel arrangeres på Litteraturhuset, onsdag 25. februar kl. 19.00. Hege Ramson er skribent tilknyttet Palestinakomiteen.